Langestrand

Her fortsetter vi vår historie om begravelsesplassen i Veldre-bakken.
Langestrands Nyttige Selskab viser makt.

Selv ikke overfor så alvorlige argumenter kunne kommunen bøye seg. På gjentagne purringer fikk selskabet bare negative svar, og bestyrelsen konstanterer at ” det nuværende formandskap savner vilje til at fremme saken”. Vel, så fikk man begynne med politikk. Det var ikke tilfredstillende at formannskabet dekket seg bak sunnhetskommisjonen og forhalte saken. Nei, nå forangte 5 nye representater i kommunestyret til de 4 man allerede hadde. Man får et innblikk i mentaliteten av følgende protokoltilførsel 6.mai 1894 : ” Hvis ikke kirkegårdsaken nu ordnes, vil Langestrands innvånere selvfølgelig ha denne sak for øyet ved forestående valg. Med denne trussel i bakhånden sendtes der så formannskapet en ny skrivelse 15.mai 1894, hvor det blant annet er inntatt følgende idylliske vending: Langestrand som eget sogn er utvilsomt fra gammelt tid eier av sin kirke og kirkegård. Når man henvender seg til kommunestyret med dette andragende, skjer dette på grunnlag av at kommunebestyrelsen gjennom årene – fra 1877 – syntes å ha tatt den øverste styrelse av disse ting i sin hånd”.
Så utgikk det forespørsel til de politiske partiene, den constitutionelle forening og Laurvigs venstreforening, om deres kandidater ville ” forbinde seg til at stemme for ny kirkegård på Langestrand, på garver Amundsens løkke”. Selvfølgelig ville kandidatene det. Bare Lars Abrahamsen tok den reservasjon at “anlegget kan utføres for høyst kr. 5000,00.
I det nye bystyret av 1895 gikk kirkegårdsaken igjennom. Langestrands Nyttige Selskab feiret seieren ved å foreslå anskaffe to stenger med flagg ved kirkegårdsporten til begravelsensplassen som ble innviet 20. september 1897.
Neste skritt var og få til et gravkapell, og man fikk det, med ovn og gardiner. Det ble også benker og vanninnlegg på kirkegården. Dette selskab var jo nesten og betrakte som et parlament, og det var derfor i stilen at formannskapet i pur respekt for så aktive borgere fant å burde oversende det til behandling og uttalelse et departements-cirkulære angående utlån av offentlige midler til boligbygging.

Så borgere, hvis en vil det sterkt nok. Arbeider aktivt, så forteller vel denne historien om at det nytter.

Ja, nå bør dere lese igjennom og tenke tilbake om dere eldre drar kjensel på stedene som Thorleif Kristiansen nevner. Noen har vi i dag, men enkelte navn brukes ikke lengre. Så dere innflyttede og yngre – legg stedenes navn på minne. Det setter et særpreg når de eldre spør hvor jeg bor. Jeg bor i “Petersen i Dalen” og ikke i Dar`n. De var nøye på uttallelsen Petersen.

Når jeg setter meg ned og tenker tilbake på de navn vi hadde på forskjellige steder på Langestrand, så er det merkelig hvor mange som har gått i glemmeboken, og mange av dem som bor på Langestrand i dag har vel aldri hørt om dem.
På Farriseidet var det ikke et eneste hus da jeg var barn og vi kalte stedet “Løkka”. Langs kanten mot Hammerdalen ble det fylt opp med sagflis fra sagbruket, og gjennom “Løkka” rant “Knappenålsbekken” ut i Farriselva.
Vest for Løkka var det en åpen søppelfylling på et sted som het Høysteinane, og det er på det stedet det feires St.Hans-aften nå. Noen av gatene hadde også navn som vi brukte daglig. Området i Øvre Fritzøegt fra Vestregt og oppover kalte vi for Chicago, og Vestregt fra Ø.Fritzøegt til Kirkegt kalte vi for Larsebakken.
Skolegt. nr 2 Gamleskolen var skole på Langestrand før vi fikk den nåværende skolen. Mellom Nedre Damsbakken nr.1 og Kirkegt nr.6 går det en smal gang opp til Skolestredet som heter Folagangen. Om sommeren grodde det gress og brennesle langs sidene der så det var ikke bare moro for oss unger å gå den veien barbent for vi brukte ikke strømper eller sko om sommeren.
Nedre Damsbakken kalte vi for Sørumen eller kort og godt Sørmen. Øvre Fritzøegt fra nr.1 til nr.9 kalte vi Møller`n. Eidgt kalte vi for Lærbær`n. I Vestregt nr.20 bodde Hanna Malmgren. Hun var den siste i Larvik som hadde kuer og eiendommen hennes kalte vi for Sandhålle. Området mellom Rosendalsgt, Asylgt og Nedre Rosendalsgt kalte vi for Tørken, og Rosendalsgt. nr.13 for Tørkehuset. Området var vel vært brukt til tørkeplass for materialer.
Den lille bratte gatestumpen utenfor Rosendalsgt nr.12 kalte vi for Mørkebakken etter en lærer Mørk som bodde i huset en gang. Bekkegt. bakken fra Rosendalsgt. til Fjellgt kalte vi for Sandbakken.
Nederst i Nedre Rosendalsgt og øverst i Fjellgt ligger et lite fjell som vi kalte for Dortefjellet . Fjellgt fra Bekkegt og opp til Dortefjellet kalte vi for Kroken og de som bodde der bodde i Kroken.
Stavernsveien mellom nr.14 og nr.15 kalte vi for Singdalsen. Mellom Rosendalsgt og Brønngt er det en liten smal gate med et hus som heter Brønnstredet, men vi brukte aldri annet navn enn Trullen på den gaten. Rett ned for Trullen ligger en bygning som tidligere var mølle og hvor bønder malte kornet sitt. Den het Larvik mølle. På den andre siden av gaten, Brønngt nr.4 var opprinnelig barkmølle, men det har vært forskjellige aktiviteter der opp gjennom årene. Først i 1920 årene var det spikerfabrikk der, men den måtte snart legge ned på grunn av det fryktelige bråket når fabrikken var i gang. Etter den tid har bygningen aldri hatt annet navn enn Spiker`n. Nå er det bolighus både der og i mølla.

Vi går videre rundt på Langestrand en annen gang. Det er fortsatt både hus og steder som har sitt navn.

Dette er en fin julefortelling. Ruth Hansen(Bellevue) leste denne opp på eldresentrets hyggekveld. De aller, aller fleste dro godt på smilebåndet.
Redaktøren ønsker å dele den med dere alle.

Kjære Sigrid.

Ja, nu blev du vel forbauset tenker jeg, når du ser hvem som skriver, nemlig din gamle slektning fra Odalen.
Du husker vel meg? Jeg fikk julekort fra deg for elleve årsiden.. Nei, ti år var det, ti år, tenk at jeg kunne ta slik feil da. Ja tiden flyr så fort, det skal være sikkert. Det var sånt vakkert julekort, med sne og sleder og en masse gjester som kom til gårds. Han Olaus, mannen min og jeg satt og så på det forleden kveld og da kom vi på at vi ville komme til dere i julen. Da blir det lettere for Olaus og ta det mer med ro, for han har skadd kneet sitt i skogen i vinter og bør gjøre minst mulig.
Ungfolket her vil så gjerne bli med å hilse på dere, sammen med de syv ungane sine. Liv på 8år og Marthe på syv, Sigurd på seks, Elna fem og Robert på fire. Ja også tvillingene da på halvannet. Jeg har hørt at du har fire barn selv. Så da får de jo lekekammerater, og kan lette deg litt i strevet. Barna her er ikke bortskjemte. De like både kjøttkaker og koteletter og sjokoladepudding, ja, og krem og is. De kan drikke brus også hvis det ikke er nok melk.
Med hensyn til kaker, så liker de nesten alt mulig. Vannbakkels, smultringer, julekake og berlinerkranser. Krumkaker og kokosboller og kransekake liker de også.
Hu Gurine, ungkona her skal ha barn igjen om et par måneder, så hun gleder seg riktig til å få hvile ut litt. Du vet det blir ikke noe særlig ro her, så nå får hun benytte anledningen, var ikke det lurt?
Nei du må ikke gjøre så mange forberedelser da. Vi tar det som det er vet du. Vi er enkle mennesker.
Med det samme som jeg skriver, vil jeg fortelle at livretten til Olaus er nystekt kalkun med fløtesaus. Oppskriften er litt innviklet, men når du har laget den noen ganger så kommer du nok inn i den. Vi kommer til å reise veien om onkel Anton og tante Karoline, du vet de som bor sammen med de fem ugifte døtrene sine. Familien fra Amerika er på besøk her akkurat nu( det viste du ikke det!) og vi tenkte at det ville bli en opplevelse for dem alle å bli med og hilse på dere. Ja, når vi reiser likevel, mener jeg. Vi har leid en buss forstår du, så det skulle bli plass hvis vi setter inn noen ekstra seter.
Onkel Anton har hatt noen problemer med fordøyelsen og lever på diett, men jeg ringte til han idag og han lovte og sende deg diettlistenene sine, slik at du rekker å sette deg inn i hva han kan spise. Han trenger strengt tatt ikke mer enn fire av de fem sausene som står på den ene listen, sa han. Han er jo så omtenksom, onkel Anton, han liker ikke å bry noen unødvendig.
De to største barna her skal på skolen igjen allered syvende januar, så Gurine mor deres må nok reise hjem med dem alt den sjette, men de andre kan jo være igjen en tid sammen med dere.
Ja, lag nå endelig ikke noe ekstra for vår skyld da. Husk at vi er enkle og beskjedene mennesker. Ja, på gjensyn snart. Han Olaus ber meg hilse og si at han kan ta med munnspillet sitt. Flere av ungane har munnspill også. Så det blir rene munnspillorkester, det. De kan spille i timesvis uten å bli trette og tar det ene ekstranummeret etter det andre, så vi slipper og masse på dem om å spille. Ja, bare vent, så skal dere få høre alt de kan.
Håper dere liker hunder. Vi har to fine schafere, veloppdragne og snille, bare de får den mat de er vant til. Pus har nettopp fått fire søte små, dere aner ikke hvor søte de er, men nu skal dere snart få se.

Med de hjertligste hilsner
fra
Marte Kroken

ps. Både Olaus og jeg tar ned klut og håndkle, så vi ikke blir til bry for deg.

Eilert Gabrielsen forteller.

Husærù da.

Det er så hyggelig å være her sammen med alle dere sotingær. Det er så mange pene jenter her, og det er så mange pene guttær fra dengang jeg var 6-7 år.
Jeg bodde neri Kopragår`n. Der hadde Johan Stolpestad den ene enden av huset, og vi hadde den andre. det var enden som støtte inn til Folagangen, og huset ved siden av der, det var Helga Hæljesen. Oppe i Folagangen, der var vi nokså ofte som guttongær. Vi hadde jo Grunden der nede på hjørnet som solgte øl., og så varè når karane kom på fredan da og hadde fått lønninga. Det vakke store lønninga den gangen, det var to og ei halv krone for veka. Grunden solgte hele bayereær for 18 øre flaska. Jeg vet ikke hvor mange det var for krona, kanskje 6-8 støkker, og så gikk vi opp i Folagangen, og der varè en sånn liten resess inn til huset til Amundsen. Det var ei lang planke der, og der gikk vi guttongane da. Vi gikk på hendane for de herre som satt og drakk øl, og så fikk vi ølflaskene som var verdt 2 øre. Vi gikk på hendane for de, og så var`e 2 øre som vi fikk og gikk ned til Grunden med flaska. Hvor vi gikk for å kjøpe littegranne knekk eller sånn det kan jeg ikke huske, men 2 øre var mye penger for oss den gangen.
Som sagt, vi bodde altså der i Kopragården. Etter Stolpestad så kom det meieriutsalg, og så hadde vi Kopran da, det var det første koperativen i by`n, og jeg trur det var en som hette Lars Bøe som var den første bestyreren, og etterpå der så kom Halvorsen, møllemester Halvorsen, de bodde i 2. etasje, og lenger oppe i Kopragården som vi bodde der var`e et langt uthus og der var det øvelse for Fritzøemusikken. Det var gamle skomaker Jakobsen og det var Pedersen han var ledær, og det var et sånt lite lokale der som de hadde øvelse, og oppi går`n der var`e en skråning opp mot en stor fin eplehage. Siden da så ble jo noe av dette tatt vekk og så bygde de det bakeriet. Der sto gamle bakær Lund og Olsen Waag og flere andre av de derre der. Vi som var guttongær vi sto med nesa inn i vinduskarmen der og kikka på alle de wienerbrø`a som kom. De lagde sånne lange wienerbrø makan te de som vi hadde her idag, og Olsen Waag og han Lund skar av de herre skalkane da vet du, og vi sto og venta og venta og blei lenger og lenger i ansiktet etterhvert som haugen blei større. Men så etter ei stønn da så tok Olsen Waag og skøyv det herre borte vårs da s`rø og sa det er vel det herre du ventær på sa`n.

Sotingen 2005 – Trykk på bildet for å lese hvis det er liten skrift, da åpner det seg i større vindu, og bla høyre/venstre med piltaster i ytterkant av hvert bilde.